torsdag 27. september 2012

Iguazu Falls (28. mai til 3. juni)

Etter to dager med bussing kom jeg frem til Puerto Iguazu, som er grensebyen paa argentinsk side, og fant et ok sted aa bo (skjoent prisen var viktigere enn kvaliteten: hadde fortsatt ikke bankkort, og det fantes ingen Western Union-kontor i naerheten). Jeg kom frem omtrent midt paa dagen, og bestemte meg for aa reise til den argentinske siden neste dag, ettersom man godt kan tilbringe hele dagen i parken. 

Tidlig neste morgen tok jeg bussen til parkinngangen, etter aa ha handlet inn godt med proviant for dagen; jeg regnet med at prisene paa mat inne i selve reservatet var ganske stive (noe jeg da uheldigvis ogsaa hadde rett i). Etter litt koeing, og etter aa ha betalt en ublu pris for inngangen, befant jeg meg i Parque Nacional de Iguazu. Det var mulig aa gaa rett til en plattform i naerheten, der man kunne ta et gratis tog opp til de ulike stiene, men jeg bestemte meg for aa gaa et stykke av veien, i haap om aa komme over noen av de mange dyrene som bor i parken.

Etter omtrent et kvarters gaaing fikk jeg da ogsaa betalt for aa gjoere det; midt paa stien jeg fulgt dukket det opp en gruppe Coatis (noen smaa slags gnagere). Jeg skulle til aa finne frem kameraet, da flokken plutslig begynte aa skrike, og stikke snuten i lufta. Plutselig begynte de aa loepe mot meg, alle sammen. Naturligvis ble jeg ganske nervoes (guideboken hadde advart mot skader fra Coatis), men heldigvis var det ikke meg de var interessert i,  men matposen min: de hoppet, krafset, bet og slet til alt jeg hadde kjoept inn for dagen laa paa bakken (bortsett fra vannet, heldigvis). Saa begynte de aa forsyne seg av byttet, tydeligvis veldig fornoeyde. Det var ikke saa mye jeg kunne gjoere, annet enn aa ta noen bilder og tusle videre.
Onde dyr.... (men ogsaa ganske soete)
Det gikk fint oppmerkede stier rundt i parken, og jeg bestemte meg for aa foerst gaa til Garganta del Diablo, som er det stoertse fossefallet i parken (tenkte aa komme meg dit foer turistrushet begynte, men var allerede ganske fullt da jeg kom dit). Paa veien traff jeg noen morsomme fugler, og da jeg satte meg ned for aa ta bilder, hoppet en av dem over paa armen min, og begynte aa nappe etter tobakken. Ganske sproett. 
Tobakkstyv...
Allerede lenge foer jeg var fremme ved Djevelens Hals kunne jeg hoere lyden av fallene. Etter som jeg naermet meg ble den ganske overdoevende, og da fossefallene kom til syne var det ganske overveldende, og vanskelig aa beskrive (da Elenor Roosevelt saa Iguazu Falls for foerste gang sa hun: Poor Niagra!). Bildene yter kanskje heller ikke virkeligheten rettferdighet (den oeredoevende lyden mangler, samt fuglene, vannnspruten osv.), men kan gi et inntrykk.
Paa vei til Garganta del Diablo.

En liten del av toppen av fossefallene.

Garganta del Diablo (nesten hele i det minste. Hadde jeg bare visst at kameraet mitt hadde panoramafunksjon her...

Ble ganske vaat bare av aa staa der.

Skilpadde!
Resten av dagen gikk jeg rundt i parken. Det var to andre lengre gaaturer som foerte til noen av de mindre fossefallene i omraadet. Ikke like imponerende, men nydelige turer allikevel. Jeg maatte ogsaa bite i det sure eple, og kjoepe meg mat paa en av restaurantene (spesielt surt siden jeg nesten ikke hadde kontanter igjen. Da jeg moette Hans Joerg i Sao Paulo hadde jeg tre realis, ca 10 kr, i kontanter).
En annen del av parken, med Djevelens Hals i bakgrunnen

Meg!
Allerede neste morgen bestemte jeg meg for aa reise videre, ettersom det var veldig lite aa gjoere i Puerto Iguazu annet enn aa se parken (og pengene forsvant farlig fort). Jeg busset til Sao Paulo, hvor jeg bodde en natt, og moette Hans Joerg neste dag.





mandag 27. august 2012

Bolivia (8.mai til 18. mai)

Etter en droey maaned paa Aldea Luna syntes jeg og Nikolas oss for at det var tid for litt "ferie", og siden Jeremy uansett skulle reise videre til Bolivia, reiste vi alle tre, sammen med to franske jenter, Nathalie og Deborah. Planen var aa besoeke Salar de Uyuni, verdens stoerste saltflate, og saa vende tilbake til Aldea Luna.

Jujuy
Foerste stopp paa veien til Bolivia var San Salvador de Jujuy. Det som skulle bli et enkelt stoppested ble plutselig veldig komplisert da postkontoret i byen nektet aa gi meg kontanter fra Western Union, fordi det manglet et mellomnavn (Kristoffer) paa henteslippen. Heldigvis var ogsaa Martin og Elizabeth i byen samtidig, og de tilboed seg aa snakke med dem. Etter flere samtaler, baade med de ansatte og sjefen for postkontoret, var vi like langt. Det tok saa lang tid at de andre reiste i forveien, for aa krysse grensen samme dag, og vi ble enige om aa moetes i Villazon neste dag. Etter en tredje samtale med sjefen var vi fortsatt like langt, men han informerte om at det fantes et Western Union kontor i utkanten av byen. Martin kjoerte meg ut dit, og i loepet av ti minutter hadde jeg kontanter igjen. Det var veldig fristende aa gaa tilbake til postkontoret aa vifte pengene foran ansiktet til sjefen, men jeg greide aa la vaere.

Naa var jeg klar til aa finne en buss til La Quiaca, grensebyen paa Argentinsk side. Det viste seg at alt var fullt, frem til 00:15 samme natt. Jeg hadde ikke saa mye valg, og brukte ventetiden til aa lese og forbanne maktglade byraakrater.

La Quiaca og Villazon
Jeg ankom la Quiaca rundt 4 paa morgenen, ikke saerlig uthvilt, og tok en taxi direkte til grenseovergangen. Den var stengt, og jeg ventet tre timer, til 7, paa en benk i naerheten. Jeg var ganske nervoes ved den argentisnke kontrollen, for jeg hadde allerede vaert to uker over tiden i landet. Men kontrolloeren var enten for troett eller for lat til aa gjoere noe med det, og jeg slapp aa betale x antall pesos. Heldig der!

Vel over paa boliviansk side gikk jeg til togstasjonen for aa undersoeke tog til Tupíza, mens jeg ventet paa at en internettkafe aapnet (de andre skulle sende meg en melding paa Facebook om hvor de var). Paa stasjonen var det temmelig fullpakket av reisende, og alle saa ut som spoersmaalstegn. Jeg traff Fransisco, som hadde vaert en uke paa Aldea Luna, og han forklarte meg hva som hadde skjedd: dagen foer hadde en stor streik for hoeyere loenn startet over hele landet, og i dag var store deler av transportsektoren ogsaa lammet. I tillegg var det satt opp blokkader rundt de fleste byer, slik at taxier verken kom seg ut eller inn. Ikke akkurat gode nyheter. Vi gikk litt rundt og spurte oss mer frem, uten aa bli saerlig mye klokere; noen sa at det bare kom til aa vare noen timer, andre mente flere dager. Etter hvert kom jeg meg ogsaa inn paa en internetkafe, bare for aa oppdage at det ikke var noen beskjed fra Jeremy og co. om hvor i Villazon de befant seg. Til slutt var jeg saa sliten at jeg la meg paa en benk i en park, og sovnet.

Jeg ble vekket av Natalie, som hadde sett meg da hun gikk for aa kjoepe frokost. Etter hvert kom ogsaa de andre, og jeg forklarte hva jeg hadde funnet ut. Etter litt mer roting rundt og utspoerring fant vi en taxisjaafoer som mente at det ikke var noe problem aa komme seg til Tupiza, vi maatte bare gaa fra der blokkaden begynte. Bare 10- 20 minutters gaaing. Flott! tenkte vi, og kjoerte av sted. At han var den eneste av en lang rekke sjaafoerer som sa at det gikk, burde kanskje gitt oss et hint, men men...
Vi kjoerte kanskje en halvtime foer vi kom til en laaaaang rekke av lastebiler og trucker som stod bom stille midt i veien. Sjaafoeren vaar saa litt usikker ut, men vi lesset ut baggasjen og takket saa mye, og begynte aa gaa. Vi kom kanskje 100 m langs blokkaden foer vi ble stoppet og spurt hvor vi skulle; det viste seg at fra der vi var blitt satt av, ville det ta naermere to dager aa komme seg til Tupiza. Det var ikke saa mye annet aa gjoere enn aa finne en Taxi tilbake.
Vi hadde veldig lite lyst til aa bli sittende fast i Villazon i flere dager (selv definisjonen paa en stygg turistby), saa vi fortsatte aa spoerre folk om de visste noe. Etter en stund kom vi i snakk med en som bodde i Tupiza, og som gjerne ville proeve aa komme seg hjem i loepet av dagen. Han skulle ta en annen rute, gjennom noen aaser  i naerheten, og saa komme inn i Tupiza fra en annen kant, og tilboed seg aa gi oss skyss, nesten gratis. Fantastisk! Saa kjoerte vi av sted igjen, og ganske snart tok han av hovedveien; det viste seg at en "annen rute" betoed humpete grusveier, elveleier (med og uten vann), oerkenlignende sletter, smale fjellveier og mer. I det hele tatt ble det en ganske fantastisk tur, med nydelig utsikt, mye Cumbia (den lokale favorittmusikken, til Nikolas' store fortvilelse), prating, fotballspilling og bestikkelser (vi kom forbi til sammen tre blokkader i smaa landsbyer oppe i fjellene, der de ba om "et lite bidrag til den lokale skolen" foer de flyttet stokker og steiner fra veien).
Fotballkamp et sted i fjellene rundt Villazon


Vi kom frem til Tupiza sent paa kvelden, og fant et fint hostel hvor vi tok inn. Etter utpakking osv. var planen aa gga ut aa spise, men etter nesten to dager uten ordentlig soevn endte det med at jeg gikk aa la meg, og sov til utpaa formiddagen neste dag.
I loepet av morgenen fant vi en turoperatoer, og booket Uyuni-touren for tidlig neste morgen. Resten av dagen gikk med til utforsking av det lokale markedet og forsoek paa aa ta ut penger i en ATM (noe som viste seg aa vaere veldig komplisert). Kvelden ble tilbrakt paa en koselig restaurant, og etterpaa med vin og musikk paa takterassen paa hostelet.
Neste dag var vi oppe tidlig (rundt 6), pakket sammen og dro av sted. Vi kjoerte kanskje 20 min i en stor jeep, til et sted litt utenfor byen, hvor vi ble tildelt sjaafoer og ny jeep. Etter omlasting, introduksjoner (sjaafoeren vaar het Alfredo, superhyggelig fyr!) og briefing dro vi av sted.

Snart klar til avgang...
Salar de Uyuni
Den foerste dagen ble tilbrakt stort sett i bilen, med noen stopper underveis. Vi kjoerte fra Tupiza til den lille landsbyen Quetena Chico, hvor vi skulle sove foerste natten. Paa veien stoppet vi bla. San Antonio de Lipez, en gammel minelandsby med tilhoerende spoekelseshistorier. Vi fikk ogsaa det foerste glimtet av vulkanen vi skulle bestige neste dag. Utpaa kveldingen var vi framme, og tok inn paa det eneste hostelet i landsbyen. Quetena Chico ligger allerede paa over 3000m hoeyde, saa det var ganske kjoelig, men heldigvis hadde hver seng mellom tre og fem tykke tepper aa krype inn under. Etter kveldsmat og et moete med Alfredo og guiden for fjellturen (som egentlig ikke virket som en guide, men mer en lokal hyret inn for aa spille rollen som guide), og en siste titt paa vulkanen som ventet dagen etter, gikk vi aa la oss, ganske spente.
Nyter utsikten....

Du kan skimte vulkanen i bakrunnen

Andre dagen var vi oppe til frokost rundt 6, pakket ned det vi trengte (trodde vi), og saa kjoerte vi av sted med Alfredo og "guiden". Fjellet laa et godt stykke unna; vi kjoerte kanskje en halvtime, opp til rundt 4500 meter, foer veien ble saa daarlig at det ikke var mulig aa fortsette. Vel ute av bilen ble vi tilbudt cocate og blader til aa tygge paa, og jeg takket ja til begge deler. Jeg foelte meg allerede ikke helt bra, men trodde det skulle gaa over etter hvert.

Saa begynte vi aa gaa, ledet av "guiden" vaar (Alfredo ble igjen ved bilen); han hadde bra tempo, og ganske snart ble det til at han gikk noen hundre meter, og saa stoppet og ventet paa at vi andre skulle ta han igjen (mens han puttet enda flere cocablade i munnen). Allerede etter 10-20 minutter foelte alle seg litt "mas o menos", med kvalme, hodepine og tung pust, men guiden viste ingen tegn paa aa holde opp. Dette fortsatte kanskje i halvannen time ((kjentes som en halv dag), foer vi fant ly bak en stor stein, der vi spiste en temmelig improvisert lunsj. Etter aa ha faat litt mat i kroppen foelte alle seg bedre, og vi kunne endelig nyte litt av den fantastiske utsikten; naa var vi paa rundt 5500 meter, og det var ganske utrolig. Vi kunne t.o.m se inn til de chilenske fjellene! Jeg skulle gjerne spurt guiden vaar om noen av fjellene vi saa, men tatt i betraktning at han hadde vaert tilnaermet stum hele turen, lot jeg det vaere.
Bildet yter ingen rettferdighet til den faktiske utsikten, men var et av de eneste jeg orket aa ta; det var isende kaldt.

Godt pakket in alle sammen

Stemningen var naa betraktelig bedre, og etter ca. 20 minutter begynte vi paa den siste etappen, som innebar bratt klatring paa glatt snoe. Ganske utfordrende. Naa var vi ogsaa midt i den vaerste vinden, og det ble virkelig kaldt. Etter hvert maatte Natalie snu; hendene hennes var knallroede, og hun skalv voldsomt (det var ikke langt ned til der vi hadde spist, saa det gikk fint, men at guiden vaar lot henne gaa alene nedover var vel det klareste tegnet paa at han absolutt ikke var en guide). Vi andre fortsatte videre enda noen minutter, og kom opp paa 5890 m hoeyde. Men derifra og videre var det bare is. Vi hadde spurt "guiden" paa forhaand om vi trengte isplugger, og han forsikret oss om at det ikke var noedvendig. Naa maatte vi innse at vi ikke kom lenger, og ganske skuffet snudde vi, droeye hundre meter fra toppen.

Nedturen gikk betraktelig raskere (heldigvis hadde ikke Natalie kommet saerlig langt), og etter en stund var vi alle nede ved bilen igjen. Det var ganske herlig aa sette seg inn i en var jeep etter den turen! Vel nede ved hostelet brukte vi reste av dagen paa aa ha en dundrende hodepine alle sammen (hadde nok gaatt litt for fort ned igjen), samt aa utforske Quetena Chico. Natalie, Nikolas og Deborah proevde ogsaa ut maten i den lokale skolekantinen, og fikk en god dose matforgiftning alle tre. I det hele tatt var vi den kvelden ganske medtatte alle sammen, men ogsaa enige om at det i det minste hadde vaert en spennende tur. Neste gang boer vi kanskje forsikre oss om at vi har en skikkelig guide foerst, og ikke flytte oss fra 3000m til 5800m paa en formiddag.
Kveld andre dagen i Quetena Chico
 
De to neste dagene reiste vi gjennom fantastiske landskap og saa og opplevde utrolig mye. Her er noen av hoeydepunktene i bilder.
En av mange "lagunas" vi besoekte (spurte om det gikk ann aa svoemme i den, men det gjorde de absolutt ikke).

En varm kilde i det bolivianske hoeylandet.

"Laguna Colorado", farget roed av et slags mineral. Et utrolig syn!


Nikolas kom seg aldri helt etter fjellturen og maten, og var mer eller mindre daarlig resten av turen.

Mer av "Laguna Colorado"

...og enda mer

Is paa vannet...

Det skal staa Frilund i sanden, hvis du ser godt etter

Jeremy "fikser" jeepen under en av de etter hvert mange samenbruddene den fikk



Etter fire dager i jeepen kom vi endelig frem til siste stopp; Salar de Uyuni, verdens stoerste saltflate (saltoerken er kanskje et bedre uttrykk). Den natten sov vi i et hostel der tilnaermet alle moebler, vegger o.l. var laget av salt. Ganske fascinerende.
Neste dag var vi oppe rundt kl 5, for aa komme oss ut i oerkenen og se soloppgangen derifra. Det var verdt det, for aa si det mildt.
...

Natalie i soloppgangen.
Etter aa ha sett soloppgangen kjoerte vi videre til Isla de Pescado (fiskeoeya), der vi hadde en god frokost, og fikk tid til aa utforske litt. Resten av formiddagen kjoerte vi rundt og saa paa ulike ting i oerkenen. Til slutt var det tid for den obligatorsike "fotoshooten" som alle som besoeker saltoerkenen er gjennom; paa et stort aapent omraade var det mulig aa ta ganske sproe bilder (noe jeg desverre ikke utnyttet)
Hele gjengen (det var nok av andre der til aa bilder).

Det er faktisk ikke vann, bare salt.

Ganske oede...

Det arbeides fortsatt daglig i oerkenen for aa ta ut salt.
Etter at alle hadde faatt tilfredsstilt fotografen i seg satte vi kursen mot Uyuni, som var siste stopp paa reisen. Her fikk vi servert lunsj, og saa var det tid for aa ta farvel med Alfredo, som vi strengt talt hadde blitt ganske glad i. Et pinlig oeyeblikk oppstod da Nikolas skulle ta ut penger for aa betale touren for seg selv og meg, og kortet hans endte opp med aa bli slukt av minibanken. Heldigvis hadde Jeremy nok kontanter for alle tre.
Selve byen Uyuni er det ikke saa mye aa si noe om, annet enn at det var erketypen paa en boliviansk turistby, vi ble der en natt, og busset videre til Potosi neste dag.

Potosi
Kjent som en av de rikeste byene under spansk herredoemme, pga. store forekomster av verdifulle mineraler i fjellene rundt, Potosi er en av de stoerre byene i Bolivia, og et sted som tiltrekker seg mange turister, ikke minst pga. muligheten for aa ta en tur inn i minene, der arbeiderne fortsatt jobber (under ganske fryktelige forhold, faar jeg vel legge til). Vi hadde to fine dager der (hvor vi egentlig ikke gjorde annet enn aa surre rundt forskjellige steder i byen), foer jeg og Nikolas sa hadet til de andre og vendte snuten nordover igjen, for aa rekke frem til Jujuy for CL-finale (som vi godt kunne spart oss) og Aldea Luna for Elizabeths bursdag.
Et lite bussproblem paa vei til Potosi. Loeste seg etter litt mekking.

Jeremy og Nikolas tester ut den lokale maten. Dommen: helt ok.

Liker hvordan det er forbudt aa forsoeple fordi det er turistsone...

En varm kilde naer Potosi. Vannet var behagelig; aa komme opp av vannet mindre behagelig
Etter noen fine siste dager i Aldea Luna var det tid for aa komme seg videre. Jeg og en del andre bestemte oss for aa reise sammen, og vi reiste 27. mai. Det var desverre ingen som skulle i retning Brasil, saa vi hadde noen hyggelige dager sammen i Jujuy, foer vi reiste hver til vaart. Jeg busset videre mot Corrientes og Iguazu.

Bursdag!
Vi var en del folk som forlot Aldea Luna sammen.

Det siste bildet fra Aldea Luna... for denne gang.




















søndag 22. april 2012

Aldea Luna (26. mars - 7. mai og 21. mai - 27. mai)

Litt foer 7 mandag morgen befant jeg meg paa busstasjonen i Jujuy igjen, etter instruksjoner fra Martin; ta bussen til Ocloyas fra plattform 12, og hopp av paa stoppen Tilquiza. Mens jeg satt aa ventet paa bussen kom en mann bort aa lurte paa om jeg var Vidar. Det viste seg aa vaere Gerardo, en venn av Martin, som ogsaa skulle til Aldea Luna, og vi tok bussen sammen. Heldigvis, kan man si, for turen kunne blitt komplisert uten han; en meget full buss, en temmelig gal sjaafoer og ett bytte, pga. at veien var for daarlig for bussen vi foerst hadde. Etter vel en time i den nye bussen kom vi til Tilquiza, som viste seg aa vaere lite annet enn en samling smaa hus ved veikanten. Vi gikk av og begynte gaaturen opp til Aldea Luna, vel tre kilometer innover i Las Yungas, en slags jungel. Naturen rundt var virkelig fantastisk, og Gerardo veldig hyggelig, men med en tung ryggsekk og mer opp enn rett frem, var det en lettelse aa komme frem.

Jeg ble tatt i mot av Elizabeth, som hadde gjort klar frokost, og Alex fra Frankrike. Etter aa ha spist og pratet litt, viste Elizabeth meg til rommet "mitt", og jeg pakket ut. Det var herlig aa vite at jeg ikke maatte pakke alt sammen igjen noen dager senere. Elizabeth viste meg saa rundt paa gaarden, og forklarte meg hvordan ting og tang var, foer jeg ble fulgt ned til der de andre jobbet; de var i gang med huset til Gerardo. Der var Martin, reservatets eier, Alex, Antoine og Florence fra Frankrike, Jeremy fra Belgia og Nikolas fra Tyskland (som gikk rundt og hugget loes paa uskyldige traer med en machete, mens han mumlet ting. Maa innroemme at jeg var litt skeptisk). Etter noen timers jobbing pakket vi sammen og gikk opp til felleshuset for en fantastisk lunsj. Etterpaa tok familien (og Gerardo, selvfoelgelig) siesta, mens de andre introduserte meg for Le Toc, Aldea Lunas brettspill (Ludo med kort i stedet for terninger). Ettermiddagen ble brukt til prating, spilling og avslapping, foer jeg jobbet tre timer til alene, fra 4 til 7; jeg var eneste WWOOFer paa det tidspunktet. Paa kvelden var det middag, og saa mer prating, lesing, spilling, og en tidlig kveld for meg. Allered etter foerste dagen visste jeg at jeg hadde funnet et meget spesielt sted.

Le Toc, tegnet av en fransk WWOOFer
Om Aldea Luna
Aldea Luna, 13 kilometer fra Jujuy, er et naturreservat drevet av familien Baldoni (Martin, Elizabeth og soennen Matias) og Gerardo, en barndomsvenn av Martin. Reservatet ble startet for 6 aar siden; Martin og familien kjoepte et stort stykke land, stort sett skog og elver, og bygde opp alt fra grunnen av. Naa er det fire hus (og et femte under bygging), tre stooore hager, hoensehus og mer enn 20 km med stier og veier innover i jungelen. Temmelig imponerende!

Fortsatt er det mye aa gjoere paa gaarden, og en vanlig ukedag startet med frokost halv aatte, bestaaende av groet eller polenta, broed og syltetoy (alt hjemmelaget), og etterpaa en varm kopp te drukket paa "verandanen" utenfore felleshuset. Klokken 8 begynte vi aa arbeide, og jobbet frem til 12. I loepet av maanedene jeg var der gjorde vi mye forskjellig: luking (selvfoelgelig), planting, vanning, husbygging, macheteing, gjerding, reparasjoner av veier, reparasjoner av vannledninger, for aa nevne noe, og jeg laerte masse nytt. Det meste av tiden jobbet vi sammen med en fra familien; Elizabeth hvis det var hagearbeid, og Martin og Gerardo hvis det var annet, og de hadde alltid en historie aa fortelle eller noe nytt aa laere bort, saa arbeidet var sjeldent kjedelig.

Rundt 12 gikk alle opp til fellehuset, og hjalp til med aa gjoere ferdig lunsjen. Skjoent, aa kalle det lunsj kan vaere misledende; som regel var det nok til tre fulle middager, med salat, paier, spaghetti, veggieburgere, ris, tortillas, suppe og masse annet. Etter lunsj hadde vi alltid siesta, frivillige resten av dagen, og WWOOFere frem til 4, som ble brukt til mye forskjellig, bla. spilling av Toc, lesing, fotball, gaaturer, matedrikking, diskusjoner, broedlaging og mye annet. Klokken 4 begynte WWOOFerne aa jobbe igjen (som etter foerste uka var meg og Nikolas, samt Caroline og Fran, et par fra England), som regel i hagen eller i kjoekkenet, og vi holdt paa frem til 7, mas o menos. Rundt 8 var det middag, som regel bare med Matias og de friviliige og WWOOFerne (familien spiste ikke middag, bare lunsj), og etterpaa mer avslapping.

Det hoeres kanskje litt kjedelig ut i lengden, men med saa mange folk som kom aa gikk (har telt naa, og moette et sted mellom 25 og 30 mennesker, ikke inkludert familien, mens jeg var der), saa variert arbeid, en fest i ny og ne, pokerkvelder, TOC-turnering, nydelige soendagsturer, og ikke minst en saa hyggelig og interessant familie som drev stedet, var det virkelig noen av de beste maanedene jeg har hatt.

Ovideo slapper av paa yndlingsplassen

Huset til Gerardo, under bygging (legg merke til hvor hard vi jobber)


Vaaknet opp til denne himmelen... Wow

Gerardo med hundene; Hugo, Dorita, Ovideo og Chiquita

Nok en nydelig dag


... og enda en
Hoeydepunkter
Det er vanskelig aa skrive alt som skjedde paa Aldea Luna, for det var virkelig noe nytt hver eneste dag,  men under foelger noen av hoeydepunktene, som gjorde maanedene der saa fantastiske.

Menneskene
Jeg har skrevet det over, men noe av det beste med stedet var alle menneskene; noen var der for noen dager, andre for et par uker, og noen faa like lenge eller lenger enn meg. De kom fra Tyskland, USA, Belgia, Frankrike, Holland, England, Portugal, Cannada og flere andre land, alene eller sammen. Og alle ble de vaerende lenger enn de opprinnelig hadde planlagt. Jeg ble saerlig godt kjent med WWOOFerne (etter en uke alene, var vi plutselig fire); Nikolas, som var der da jeg kom, og som var der da jeg dro, samt Fran og Caroline, et fantastisk humoerfylt par fra England. Aa jobbe sammen med de tre gjorde at de tre timene paa ettermiddagen floey forbi (bortsett fra naar vi maatte kjoere ned ripio i en trillebaar til Gerardos hus... the horror). I tillegg var Jeremy, en barneskolelaerer fra Belgia, der nesten like lenge som meg; han forsvant en uke foer jeg dro. En veldig hyggelig fyr, men han terget og kommenterte mer enn Peter gjoer (joda, det er mulig), skjoent alt for morroskyld.

Liam, Jeremy og Matias har "siesta"


Og saa var det selvfoelgelig familien: Martin, som alltid (og jeg mener alltid) var i godt humoer, og alltid hadde en historie eller to paa lur, f.eks. fra da de drev et hostel i Ecuador, eller da han og Gerardo var paa alt som var av fester i Buenos Aires, eller da han og Gerardo spilte i en av Cordobas mer suspekte barer. Elizabeth, som fikk alle som var innom til aa foele seg hjemme og trygge, som lagde noe av den beste vegetarmaten jeg har smakt (heldigvis var hun villig til aa dele oppskrifter), og som hadde en kur for hva som helst av vondter, virkelige eller forestilte. Gerardo, barndomsvenn av Martin, som kjente til det som var av reggea og ska-musikk, lagde verdens beste tomatsaus, og danset tre til fire timer i strekk hver eneste fest. Og slutt Matias, 14 aar, og den smarteste tenaaringen jeg har moett.

Sammen utgjorde vi en slags stor familie (det foeltes i det minste slik), og ikke en gang i loepet av maanedene jeg var der, var det tilloep til krangler eller daarlig stemning. Det var noe unikt med stedet, som jeg tror brakte frem det beste i alle som var der. Hoeres kanskje klissete ut, men saann var det.

Maaltidene
Maaltidene fortjener ogsaa et eget avsnitt. Noe av det mest interessante arbeidet var aa jobbe i kjoekkenet; naer opp mot hundre prosent av alt vi lagde, lagde vi fra grunnen av, med raavarer hoestet fra gaarden, og Elizabeth hadde en nesten endeloes mengde oppskrifter (se over). I tillegg til hovedrettene var det alltid et utvalg oljer, urter, og, kanskje viktigst, Aldea Lunas chilisalsa, som raskt ble utropt til den "beste salsaen ever" av omtrent samtlige som var innom. Maaltidene samlet ogsaa alle som jobbet paa gaarden rundt ett bord, og det var alltid nok aa snakke om, fra dagens arbeidsoekt til Kirchner (som familien ikke var saerlig begeistret for) til champions league. Det var deilig aa slippe "hostelsnakket", som man fort kan gaa lei av etter litt tid paa reisefot (Hvor kommer du fra? Hvor lenge har du reist? Har du vaert i Bolivia? osv.), og snakke om mer interessante (og uinteressante) ting.

Noen ganger litt trangt rundt lunsjbordet

Spill: Le Toc, Pokerkvelder og Truco
En av de beste maatene aa tilbringe en siesta paa, var med Toc og mate ute paa verandaen ved felleshuset.. En fransk WWOOFer brakte Toc til Aldea Luna, og det har naa blitt hovedtidsfordrivet der. Vi hadde til og med en Toc-turnering, arrangert av Nils fra Tyskland (som endte opp med aa ikke vinne den, noe han ikke tok saa godt).
Men ogsaa Ludo med kort kan bli kjedelig i lengden, og allerede foerste uken hadde vi den foerste av mange pokerkvelder. Selve kvelden ble vi enige om aa begynne etter middagen. Noen av oss (les: Nikolas) startet tildig paa vinen (de hadde en slags "bar" der, hvor vi kunne kjoepe vin og oel). Vi brukte riskbrikker som chips (fungerte forbausende bra), og hadde 5 pesos som innsats. Og hvem tror du satt igjen med alt paa slutten av kvelden. Joda, det var meg, utrolig nok. I loepet av tiden jeg var der hadde vi flere andre pokerkvelder, etter hvert ogsaa med Gerardo, men det ble desverre med den ene seieren for meg. Morsomt var det uansett hver gang.
De siste ukene jeg var der laerte jeg et annet nytt spill, fra Martin; Truco, Argentinas ofisielle kortspill. For aa spille trenger du spanske kort (Espadas, Oros, Copas og Bastos i stedet for de vanlige sortene), og ca. fire forklaringen foer du forstaar noe som helst; det er et veldig komplisert spill, men veeeeldig bra naar du har forstaatt det, og definitivt mitt nye favorittkortspill (har kjoept med Trucokort, saa Peter, Eirik og Arvin, naar jeg kommer hjem...)

Her gjoeres det klar til foerste pokerkvelden
Baalkvelder
I skogkanten litt ovenfor felleshuset var det en stor klaring, med en baalplass i midten, hvor vi tilbrakte noen fantastiske kvelder med vin, marshmellows, gitarspill, allsang, fullmaaner og varulv; et slags rollespill (mest for aa more Matias, men det var ganske underholdende). Skulle gjerne hatt bilder fra disse kveldene, men fikk aldri summet meg til aa ta med kameraet opp dit.

Fester og bursdager
Den foerste fredagen jeg var der, var det avskjedsfest for Alex, Florance og Antoine. Da jeg foerst hoerte det, tenkte jeg at det innebar noen ekstra under middagen, og kanskje litt musikk fra radioen. Jeg spurte Nikolas og Jeremy, men de sa bare at jeg fikk vente aa se. Det jeg ikke visste, var at Martin og Gerardo, da de var yngre, hadde spilt i et skaband (ganske kjent, med flere tv-opptredener), at Martin hadde tatt med seg forsterkere og miksebordet til Aldea Luna, og at begges entusiasme naar det kome til musikk var... overveldende.
Etter middagen fredag kveld startet de generatoren (normalt brukte de bare solenergi, men det var for lite volt til aa drive hoeytalerne), ryddet fellesstua og startet festen: Martin bak miksebordet, dansende, med et bredt glis, blinkende hodelamper og Gerardo midt paa dansegulvet. Det var ganske overveldende. Men ogsaa helt fantastisk: her bor de, midt i ingenmanssland, ogsaa lager de i stand slike fester. Gerardo og Martin holdt det gaaende hele kvelden, og langt ut i natta, mens vi andre snakket, danset litt og snakket mer. En veldig bra kveld, og bare en av veldig, veldig mange (heldigvis).

Mens jeg var paa Aldea Luna feiret vi ogsaa tre bursdager: Nathalies, Elizabeths og Frans.
Nathalie var der med Deborah, begge fra Frankrike. Deb greide aa kjoepe inn ting til aa lage en kake uten at Nathalie merket det, og mens jeg, Nikolas og Fran holdt Nathalie unna felleshuset (vi satt aa passet ovnen for de varme dusjene, saa var ikke veldig mistenkelig), pyntet de andre, og gjorde ferdig kaken. Naar Nathalie kom til "middag" ventet alle paa henne, med kake, gaver og sang. Og saa var det musikk og dansing etterpaa, selvfoelgelig.
Elizabeths bursdag var noe roligere (og hun bakte kakene selv, til store protester fra oss).
Fran sin foregikk noenlunde likt som Nathalies (skjoent, han skjoente nok at noe var i gjerdet), og av meg Nikolas og Jeremy fikk han tobakk, Heinekin og Hombre (ikke google det); de tre store gledene i livet hans (bortsett fra Caroline og Carlisle FC). Etter aa ha vaert med paa tre bursdagsfeiringer paa Aldea Luna skulle jeg oenske at bursdagen min var noe tidligere paa aaret. Men hvem vet, kanskje jeg fortsatt er paa denne siden av kloden ved juletider?

Fran, Gerardo og Caroline nyter musikken

Soendagsturer
Siden vi WWOOFere jobbet hver ettermiddag, var det vanskelig aa faa til noen skikkelige gaaturer i loepet av uken, og loerdag var det som regel noe som skjedde. Men soendagene var alltid (vel, nesten alltid) reservert for langturer. Som sagt er det over 20 km med stier rundt om paa Aldea Luna, saa det var nok aa velge mellom. Vi tok med oss kokte egg, broed, frukt, varmt vann, hierba og mate og utforsket omtrent det som var av treks i loepet av tiden jeg var der. Det kanskje mest utrolige var at nesten hver eneste soendag, uavhengig av hvordan resten av uka hadde vart, var nydelig: sol fra skyfri himmel. Lite kunne maale seg med en langtur til en badekulp, fantastisk natur, lang lunsjpause og skinnende sol hele veien.

Nils, Jeremy, meg og Liam, en av de foerste soendagene

Nydelig

Etter at en storm oedela den forrige badekulpen, maatte jeg ta til takke med denne. Ikke saa ille da...

Gerardo, fra den eneste turen han gikk mens jeg var der

Mange av treksene innebar aa foelge en elv oppover eller nedover

F.H. Nils, Sarah, Leah, meg, Liam., Jeremy og Nikolas, paa Punta Alta
Paaske
Sist, men ikke minst, paasken. Jeg tror det var Sarah fra Tyskland som insisterte paa at vi maatte male paaskeegg. Og det gjorde vi, alle som en. Ikke nok med det; paaskesoendag morgen hadde familien gjemt en pose med paaskeegg for alle WWOOFere og frivillige rundt om i felleshuset. En veldig bra morgen!

Ikke alltid enighet om fargestiftene...

Et veldig hyggelig paaskekort

For aa oppsummere: maanedene jeg tilbrakte paa Aldea Luna har vaert noen av de beste saa langt, av mange grunner. Jeg er veldig takknemmelig for at familien og Gerardo har skapt et slikt sted, og jeg er sikker paa at jeg kommer til aa reise tilbake om ikke alt for lenge. Det eneste kjipe er at det kan bli vanskelig aa finne et sted som kan toppe dette. Men, kan jo haape.

(hvis du vil lese mer om Aldea Luna, sjekk ut http://aldealuna.blogspot.com.ar/ og Aldea Luna paa Facebook.)