Tucuman og Tafi de Valle

Maria - helgen for alle reisende i Argentina-  paa bussterminalen i Tucuman

 Jeg kom til Tucuman midt paa natta for snart to uker siden, og fant et veldig fint hostel etter litt leting. De neste dagene brukte jeg paa aa bli kjent med byen. Konklusjon: Tucuman har veldig lite aa by paa for reisende; ingen museer (men to under restaurering), lite fin arkitektur og omtrent null liv. Heldigvis gjorde folkene jeg traff paa de to hostelene jeg bodde paa (maatte flytte fra det foerste da det ble invadert av tre amerikanere) mer enn opp for manglene; hyggelige, pratsomme og alltid med paa et eller annet. Saerlig paa det andre hostelet var det god stemning, og jeg ble kjent med Christopher fra Sverige og Martîn fra Nequen. Etter nesten en uke bestemte vi oss for aa reise videre sammen.

Noen fine bygg var det dog (katedralen paa Plaza 9. Julio)

Martîn og en av de mange hundene "vaare"

 Etter en heseblesende morgen paa jakt etter postkontoret (Martîn maatte hente penger) kom vi oss paa bussen til Tafi del Valle. Og for en busstur det var! Opp gjennom taake langs veier nesten like kronglete og bratte som i norske fjell, og saa, over taaken, en fantastisk fin dal. Vi installerte oss med telt paa Hostel Nomade, et veldig fint hostel i utkanten av byen (som egentlig minnet mer om en liten bygd).




Vi campet i Tafi i tre dager, og ble godt kjent med flere andre paa hostelet, blant annet en italiener, noen flere fra Argentina og Anne fra Tyskland. Vi gikk turer rundt om i fjellene, spiste veldig god mat (Martïn er kokk) og noet de fantastiske omgivelsene i Valle Calachaqui. Vi ble ogsaa godt kjent med det lokale hundelivet; hver gang vi gikk et eller annet sted hadde vi minst to hunder som fulgte oss, gjerne tilbake til hostelet ogsaa. Det var veldig hyggelig paa dagen, men om natten var det temmelig plagsomt: jeg sov ute, og flere av hundene var veldig interessert i aa dytte nesen sin opp i ansiktet mitt mens jeg sov (og ikke minst i aa tygge i stykker alt av loese ting som laa rundt teltet).

Utsikt over en del av Valle Calchaqui

Cristophert og Martîn, paa vei til Amaichi

Quilmes (i skyggen)

Meg i Quilmes (go figure)

Paa vei til Quilmes. Vaaaarmt!

Chris og Anne, Chris littegrann skeptisk

Den tredje dagen pakket vi sammen og reiste videre, sammen med to andre fra hostelet. Etter noen mislykkede forsoek paa haiking tok vi bussen videre, og hoppet av ved veien til Quilmes, en av de stoerste indianerruinene i Argentina. Vi hadde forhoert oss noeye paa forhaand, og alle forsikret om oss at det var mulig aa laase inn sekkene foer man gikk 5km til de faktiske ruinene. Desverre var det soendag... Det endte med at Martîn ble igjen med alle sekkene, mens jeg, Chris og Anne gikk til ruinene.

Skyss tilbake OG druer. Kunne det vaert bedre?

Gaaturen var ganske slitsom (med solen midt paa himmelen), men naar vi kom frem angret vi absolutt ikke: fantastisk utsikt og en hel ruinby aa utforske. Vi tilbrakte en halvtime der. Skulle gjerne vaert lenger, men desverre maatte vi rekke en buss videre. Tilbake igjen fikk vi skyss med en veldig hyggelig argentiner, som til og med ga oss druer paa turen.

Mer kommer snart!

En av de beste turene jeg hadde var til en elv; jeg gikk litt over tre kilometer innover i ingenmannsland (skjoent jeg traff en gaucho og noen andre paa veien), og kom frem til et nydelig sted ved en elv. Jeg hadde med litt mat og drikke, og tilbrakte dagen med aa bade, lese og sove pg skrive brev. Det var virkelig helt fantastisk der. Paa kvelden gikk jeg tilbake med solnedgangen.

En av helgene tok jeg ogsaa bussen til Alta Gracia, en litt stoerre by like ved Cordoba, for aa besoeke huset der Che tilbrakte mye av barndommen. Selve byen var ogsaa ganske interessaant; masse gamle jesuittbyggninger, og en totalt restaurert jesuittskole, med tilhoerende park og dam. Jeg sov der en natt, og busset tilbake neste dag.

Che

Etter hvert ble jeg godt kjent med de fleste paa hostelet, og forrige loerdag kveld inviterte de meg og Daniel med paa Cuertado, som er slags moderne "folkedans" i Cordoba-provinsen. Festen var paa en klubb like i naerheten av Cumbrecita, og jeg gikk til La Domanda rundt kl 9, i den tro at vi skulle dra derfra om et par timer. Det endte med at vi kom oss av gaarde halv to paa natta, noe Federico (kokken paa stedet) forsikret meg om at var helt normalt, kanskje til og med litt tidlig. Og ganske riktig, da vi kom til klubben var det fortsatt ganske glissent. Det fyltes opp ganske fort, og ble en meget bra kveld (vi var "hjemme" paa La Domanda halv sju neste morgen).
De siste dagene foer jeg dro videre inviterte Wendy meg til aa bo og jobbe paa hostelet, og jeg takket selvfoelgelig ja. Det var virkelig fine dager; mer luking, bringebaerplukking (og litt spising), deilig mat og masse hyggelige folk. Det kom ogsaa to jenter fra Holland, venner av Daniel., og var noen dager.

Feder, Daniel, Pato og to andre i godt homoer

 Og naa har jeg altsaa, etter over 12 timer i buss, kommet frem til Tucuman, hvor jeg skal tilbringe noen dager.

Endelig litt tid til aa oppdatere bloggen igjen, etter omtrent en maaned med bare sporadisk tilgang til internett!

Til slutt endte jeg opp med aa vaere litt over en maaned paa Finca Weleda. En veldig bra maaned, med myyyye luking a primula og lavendelhoesting, samt mange nydelige gaaturer. Etter hvert ble jeg ogsaa kjent med folk fra La Domanda, et hostel i naerheten. Blant dem var to hollendere; Wendy, som er medeier i hostelet, og Daniel, nevoen hennes som var der paa besoek. Endelig kunne jeg snakke litt engelsk igjen, og alle paa hostelet var veldig hyggelige. Jeg dro ogsaa et par ganger til Belgrano, uten at jeg kan si at jeg ble mye klokere paa byen; den er virkelig merkelig (i hvert fall utseendemessig).

Uhm... Javel?

Perla. Veldig glad aa leke med bier og humler...

Carmelia, lamaen. Trodde foerst hun var doed...

Paa La Domanda

Daniel proever det argentinske oelet i Cumbrecita