Etter to dager med bussing kom jeg frem til Puerto Iguazu, som er grensebyen paa argentinsk side, og fant et ok sted aa bo (skjoent prisen var viktigere enn kvaliteten: hadde fortsatt ikke bankkort, og det fantes ingen Western Union-kontor i naerheten). Jeg kom frem omtrent midt paa dagen, og bestemte meg for aa reise til den argentinske siden neste dag, ettersom man godt kan tilbringe hele dagen i parken.
Tidlig neste morgen tok jeg bussen til parkinngangen, etter aa ha handlet inn godt med proviant for dagen; jeg regnet med at prisene paa mat inne i selve reservatet var ganske stive (noe jeg da uheldigvis ogsaa hadde rett i). Etter litt koeing, og etter aa ha betalt en ublu pris for inngangen, befant jeg meg i Parque Nacional de Iguazu. Det var mulig aa gaa rett til en plattform i naerheten, der man kunne ta et gratis tog opp til de ulike stiene, men jeg bestemte meg for aa gaa et stykke av veien, i haap om aa komme over noen av de mange dyrene som bor i parken.
Etter omtrent et kvarters gaaing fikk jeg da ogsaa betalt for aa gjoere det; midt paa stien jeg fulgt dukket det opp en gruppe Coatis (noen smaa slags gnagere). Jeg skulle til aa finne frem kameraet, da flokken plutslig begynte aa skrike, og stikke snuten i lufta. Plutselig begynte de aa loepe mot meg, alle sammen. Naturligvis ble jeg ganske nervoes (guideboken hadde advart mot skader fra Coatis), men heldigvis var det ikke meg de var interessert i, men matposen min: de hoppet, krafset, bet og slet til alt jeg hadde kjoept inn for dagen laa paa bakken (bortsett fra vannet, heldigvis). Saa begynte de aa forsyne seg av byttet, tydeligvis veldig fornoeyde. Det var ikke saa mye jeg kunne gjoere, annet enn aa ta noen bilder og tusle videre.
 |
| Onde dyr.... (men ogsaa ganske soete) |
Det gikk fint oppmerkede stier rundt i parken, og jeg bestemte meg for aa foerst gaa til Garganta del Diablo, som er det stoertse fossefallet i parken (tenkte aa komme meg dit foer turistrushet begynte, men var allerede ganske fullt da jeg kom dit). Paa veien traff jeg noen morsomme fugler, og da jeg satte meg ned for aa ta bilder, hoppet en av dem over paa armen min, og begynte aa nappe etter tobakken. Ganske sproett.
 |
| Tobakkstyv... |
Allerede lenge foer jeg var fremme ved Djevelens Hals kunne jeg hoere lyden av fallene. Etter som jeg naermet meg ble den ganske overdoevende, og da fossefallene kom til syne var det ganske overveldende, og vanskelig aa beskrive (da Elenor Roosevelt saa Iguazu Falls for foerste gang sa hun: Poor Niagra!). Bildene yter kanskje heller ikke virkeligheten rettferdighet (den oeredoevende lyden mangler, samt fuglene, vannnspruten osv.), men kan gi et inntrykk.
 |
| Paa vei til Garganta del Diablo. |
 |
| En liten del av toppen av fossefallene. |
 |
| Garganta del Diablo (nesten hele i det minste. Hadde jeg bare visst at kameraet mitt hadde panoramafunksjon her... |
 |
| Ble ganske vaat bare av aa staa der. |
 |
| Skilpadde! |
Resten av dagen gikk jeg rundt i parken. Det var to andre lengre gaaturer som foerte til noen av de mindre fossefallene i omraadet. Ikke like imponerende, men nydelige turer allikevel. Jeg maatte ogsaa bite i det sure eple, og kjoepe meg mat paa en av restaurantene (spesielt surt siden jeg nesten ikke hadde kontanter igjen. Da jeg moette Hans Joerg i Sao Paulo hadde jeg tre realis, ca 10 kr, i kontanter).
 |
| En annen del av parken, med Djevelens Hals i bakgrunnen |
 |
| Meg! |
Allerede neste morgen bestemte jeg meg for aa reise videre, ettersom det var veldig lite aa gjoere i Puerto Iguazu annet enn aa se parken (og pengene forsvant farlig fort). Jeg busset til Sao Paulo, hvor jeg bodde en natt, og moette Hans Joerg neste dag.
