mandag 27. august 2012

Bolivia (8.mai til 18. mai)

Etter en droey maaned paa Aldea Luna syntes jeg og Nikolas oss for at det var tid for litt "ferie", og siden Jeremy uansett skulle reise videre til Bolivia, reiste vi alle tre, sammen med to franske jenter, Nathalie og Deborah. Planen var aa besoeke Salar de Uyuni, verdens stoerste saltflate, og saa vende tilbake til Aldea Luna.

Jujuy
Foerste stopp paa veien til Bolivia var San Salvador de Jujuy. Det som skulle bli et enkelt stoppested ble plutselig veldig komplisert da postkontoret i byen nektet aa gi meg kontanter fra Western Union, fordi det manglet et mellomnavn (Kristoffer) paa henteslippen. Heldigvis var ogsaa Martin og Elizabeth i byen samtidig, og de tilboed seg aa snakke med dem. Etter flere samtaler, baade med de ansatte og sjefen for postkontoret, var vi like langt. Det tok saa lang tid at de andre reiste i forveien, for aa krysse grensen samme dag, og vi ble enige om aa moetes i Villazon neste dag. Etter en tredje samtale med sjefen var vi fortsatt like langt, men han informerte om at det fantes et Western Union kontor i utkanten av byen. Martin kjoerte meg ut dit, og i loepet av ti minutter hadde jeg kontanter igjen. Det var veldig fristende aa gaa tilbake til postkontoret aa vifte pengene foran ansiktet til sjefen, men jeg greide aa la vaere.

Naa var jeg klar til aa finne en buss til La Quiaca, grensebyen paa Argentinsk side. Det viste seg at alt var fullt, frem til 00:15 samme natt. Jeg hadde ikke saa mye valg, og brukte ventetiden til aa lese og forbanne maktglade byraakrater.

La Quiaca og Villazon
Jeg ankom la Quiaca rundt 4 paa morgenen, ikke saerlig uthvilt, og tok en taxi direkte til grenseovergangen. Den var stengt, og jeg ventet tre timer, til 7, paa en benk i naerheten. Jeg var ganske nervoes ved den argentisnke kontrollen, for jeg hadde allerede vaert to uker over tiden i landet. Men kontrolloeren var enten for troett eller for lat til aa gjoere noe med det, og jeg slapp aa betale x antall pesos. Heldig der!

Vel over paa boliviansk side gikk jeg til togstasjonen for aa undersoeke tog til Tupíza, mens jeg ventet paa at en internettkafe aapnet (de andre skulle sende meg en melding paa Facebook om hvor de var). Paa stasjonen var det temmelig fullpakket av reisende, og alle saa ut som spoersmaalstegn. Jeg traff Fransisco, som hadde vaert en uke paa Aldea Luna, og han forklarte meg hva som hadde skjedd: dagen foer hadde en stor streik for hoeyere loenn startet over hele landet, og i dag var store deler av transportsektoren ogsaa lammet. I tillegg var det satt opp blokkader rundt de fleste byer, slik at taxier verken kom seg ut eller inn. Ikke akkurat gode nyheter. Vi gikk litt rundt og spurte oss mer frem, uten aa bli saerlig mye klokere; noen sa at det bare kom til aa vare noen timer, andre mente flere dager. Etter hvert kom jeg meg ogsaa inn paa en internetkafe, bare for aa oppdage at det ikke var noen beskjed fra Jeremy og co. om hvor i Villazon de befant seg. Til slutt var jeg saa sliten at jeg la meg paa en benk i en park, og sovnet.

Jeg ble vekket av Natalie, som hadde sett meg da hun gikk for aa kjoepe frokost. Etter hvert kom ogsaa de andre, og jeg forklarte hva jeg hadde funnet ut. Etter litt mer roting rundt og utspoerring fant vi en taxisjaafoer som mente at det ikke var noe problem aa komme seg til Tupiza, vi maatte bare gaa fra der blokkaden begynte. Bare 10- 20 minutters gaaing. Flott! tenkte vi, og kjoerte av sted. At han var den eneste av en lang rekke sjaafoerer som sa at det gikk, burde kanskje gitt oss et hint, men men...
Vi kjoerte kanskje en halvtime foer vi kom til en laaaaang rekke av lastebiler og trucker som stod bom stille midt i veien. Sjaafoeren vaar saa litt usikker ut, men vi lesset ut baggasjen og takket saa mye, og begynte aa gaa. Vi kom kanskje 100 m langs blokkaden foer vi ble stoppet og spurt hvor vi skulle; det viste seg at fra der vi var blitt satt av, ville det ta naermere to dager aa komme seg til Tupiza. Det var ikke saa mye annet aa gjoere enn aa finne en Taxi tilbake.
Vi hadde veldig lite lyst til aa bli sittende fast i Villazon i flere dager (selv definisjonen paa en stygg turistby), saa vi fortsatte aa spoerre folk om de visste noe. Etter en stund kom vi i snakk med en som bodde i Tupiza, og som gjerne ville proeve aa komme seg hjem i loepet av dagen. Han skulle ta en annen rute, gjennom noen aaser  i naerheten, og saa komme inn i Tupiza fra en annen kant, og tilboed seg aa gi oss skyss, nesten gratis. Fantastisk! Saa kjoerte vi av sted igjen, og ganske snart tok han av hovedveien; det viste seg at en "annen rute" betoed humpete grusveier, elveleier (med og uten vann), oerkenlignende sletter, smale fjellveier og mer. I det hele tatt ble det en ganske fantastisk tur, med nydelig utsikt, mye Cumbia (den lokale favorittmusikken, til Nikolas' store fortvilelse), prating, fotballspilling og bestikkelser (vi kom forbi til sammen tre blokkader i smaa landsbyer oppe i fjellene, der de ba om "et lite bidrag til den lokale skolen" foer de flyttet stokker og steiner fra veien).
Fotballkamp et sted i fjellene rundt Villazon


Vi kom frem til Tupiza sent paa kvelden, og fant et fint hostel hvor vi tok inn. Etter utpakking osv. var planen aa gga ut aa spise, men etter nesten to dager uten ordentlig soevn endte det med at jeg gikk aa la meg, og sov til utpaa formiddagen neste dag.
I loepet av morgenen fant vi en turoperatoer, og booket Uyuni-touren for tidlig neste morgen. Resten av dagen gikk med til utforsking av det lokale markedet og forsoek paa aa ta ut penger i en ATM (noe som viste seg aa vaere veldig komplisert). Kvelden ble tilbrakt paa en koselig restaurant, og etterpaa med vin og musikk paa takterassen paa hostelet.
Neste dag var vi oppe tidlig (rundt 6), pakket sammen og dro av sted. Vi kjoerte kanskje 20 min i en stor jeep, til et sted litt utenfor byen, hvor vi ble tildelt sjaafoer og ny jeep. Etter omlasting, introduksjoner (sjaafoeren vaar het Alfredo, superhyggelig fyr!) og briefing dro vi av sted.

Snart klar til avgang...
Salar de Uyuni
Den foerste dagen ble tilbrakt stort sett i bilen, med noen stopper underveis. Vi kjoerte fra Tupiza til den lille landsbyen Quetena Chico, hvor vi skulle sove foerste natten. Paa veien stoppet vi bla. San Antonio de Lipez, en gammel minelandsby med tilhoerende spoekelseshistorier. Vi fikk ogsaa det foerste glimtet av vulkanen vi skulle bestige neste dag. Utpaa kveldingen var vi framme, og tok inn paa det eneste hostelet i landsbyen. Quetena Chico ligger allerede paa over 3000m hoeyde, saa det var ganske kjoelig, men heldigvis hadde hver seng mellom tre og fem tykke tepper aa krype inn under. Etter kveldsmat og et moete med Alfredo og guiden for fjellturen (som egentlig ikke virket som en guide, men mer en lokal hyret inn for aa spille rollen som guide), og en siste titt paa vulkanen som ventet dagen etter, gikk vi aa la oss, ganske spente.
Nyter utsikten....

Du kan skimte vulkanen i bakrunnen

Andre dagen var vi oppe til frokost rundt 6, pakket ned det vi trengte (trodde vi), og saa kjoerte vi av sted med Alfredo og "guiden". Fjellet laa et godt stykke unna; vi kjoerte kanskje en halvtime, opp til rundt 4500 meter, foer veien ble saa daarlig at det ikke var mulig aa fortsette. Vel ute av bilen ble vi tilbudt cocate og blader til aa tygge paa, og jeg takket ja til begge deler. Jeg foelte meg allerede ikke helt bra, men trodde det skulle gaa over etter hvert.

Saa begynte vi aa gaa, ledet av "guiden" vaar (Alfredo ble igjen ved bilen); han hadde bra tempo, og ganske snart ble det til at han gikk noen hundre meter, og saa stoppet og ventet paa at vi andre skulle ta han igjen (mens han puttet enda flere cocablade i munnen). Allerede etter 10-20 minutter foelte alle seg litt "mas o menos", med kvalme, hodepine og tung pust, men guiden viste ingen tegn paa aa holde opp. Dette fortsatte kanskje i halvannen time ((kjentes som en halv dag), foer vi fant ly bak en stor stein, der vi spiste en temmelig improvisert lunsj. Etter aa ha faat litt mat i kroppen foelte alle seg bedre, og vi kunne endelig nyte litt av den fantastiske utsikten; naa var vi paa rundt 5500 meter, og det var ganske utrolig. Vi kunne t.o.m se inn til de chilenske fjellene! Jeg skulle gjerne spurt guiden vaar om noen av fjellene vi saa, men tatt i betraktning at han hadde vaert tilnaermet stum hele turen, lot jeg det vaere.
Bildet yter ingen rettferdighet til den faktiske utsikten, men var et av de eneste jeg orket aa ta; det var isende kaldt.

Godt pakket in alle sammen

Stemningen var naa betraktelig bedre, og etter ca. 20 minutter begynte vi paa den siste etappen, som innebar bratt klatring paa glatt snoe. Ganske utfordrende. Naa var vi ogsaa midt i den vaerste vinden, og det ble virkelig kaldt. Etter hvert maatte Natalie snu; hendene hennes var knallroede, og hun skalv voldsomt (det var ikke langt ned til der vi hadde spist, saa det gikk fint, men at guiden vaar lot henne gaa alene nedover var vel det klareste tegnet paa at han absolutt ikke var en guide). Vi andre fortsatte videre enda noen minutter, og kom opp paa 5890 m hoeyde. Men derifra og videre var det bare is. Vi hadde spurt "guiden" paa forhaand om vi trengte isplugger, og han forsikret oss om at det ikke var noedvendig. Naa maatte vi innse at vi ikke kom lenger, og ganske skuffet snudde vi, droeye hundre meter fra toppen.

Nedturen gikk betraktelig raskere (heldigvis hadde ikke Natalie kommet saerlig langt), og etter en stund var vi alle nede ved bilen igjen. Det var ganske herlig aa sette seg inn i en var jeep etter den turen! Vel nede ved hostelet brukte vi reste av dagen paa aa ha en dundrende hodepine alle sammen (hadde nok gaatt litt for fort ned igjen), samt aa utforske Quetena Chico. Natalie, Nikolas og Deborah proevde ogsaa ut maten i den lokale skolekantinen, og fikk en god dose matforgiftning alle tre. I det hele tatt var vi den kvelden ganske medtatte alle sammen, men ogsaa enige om at det i det minste hadde vaert en spennende tur. Neste gang boer vi kanskje forsikre oss om at vi har en skikkelig guide foerst, og ikke flytte oss fra 3000m til 5800m paa en formiddag.
Kveld andre dagen i Quetena Chico
 
De to neste dagene reiste vi gjennom fantastiske landskap og saa og opplevde utrolig mye. Her er noen av hoeydepunktene i bilder.
En av mange "lagunas" vi besoekte (spurte om det gikk ann aa svoemme i den, men det gjorde de absolutt ikke).

En varm kilde i det bolivianske hoeylandet.

"Laguna Colorado", farget roed av et slags mineral. Et utrolig syn!


Nikolas kom seg aldri helt etter fjellturen og maten, og var mer eller mindre daarlig resten av turen.

Mer av "Laguna Colorado"

...og enda mer

Is paa vannet...

Det skal staa Frilund i sanden, hvis du ser godt etter

Jeremy "fikser" jeepen under en av de etter hvert mange samenbruddene den fikk



Etter fire dager i jeepen kom vi endelig frem til siste stopp; Salar de Uyuni, verdens stoerste saltflate (saltoerken er kanskje et bedre uttrykk). Den natten sov vi i et hostel der tilnaermet alle moebler, vegger o.l. var laget av salt. Ganske fascinerende.
Neste dag var vi oppe rundt kl 5, for aa komme oss ut i oerkenen og se soloppgangen derifra. Det var verdt det, for aa si det mildt.
...

Natalie i soloppgangen.
Etter aa ha sett soloppgangen kjoerte vi videre til Isla de Pescado (fiskeoeya), der vi hadde en god frokost, og fikk tid til aa utforske litt. Resten av formiddagen kjoerte vi rundt og saa paa ulike ting i oerkenen. Til slutt var det tid for den obligatorsike "fotoshooten" som alle som besoeker saltoerkenen er gjennom; paa et stort aapent omraade var det mulig aa ta ganske sproe bilder (noe jeg desverre ikke utnyttet)
Hele gjengen (det var nok av andre der til aa bilder).

Det er faktisk ikke vann, bare salt.

Ganske oede...

Det arbeides fortsatt daglig i oerkenen for aa ta ut salt.
Etter at alle hadde faatt tilfredsstilt fotografen i seg satte vi kursen mot Uyuni, som var siste stopp paa reisen. Her fikk vi servert lunsj, og saa var det tid for aa ta farvel med Alfredo, som vi strengt talt hadde blitt ganske glad i. Et pinlig oeyeblikk oppstod da Nikolas skulle ta ut penger for aa betale touren for seg selv og meg, og kortet hans endte opp med aa bli slukt av minibanken. Heldigvis hadde Jeremy nok kontanter for alle tre.
Selve byen Uyuni er det ikke saa mye aa si noe om, annet enn at det var erketypen paa en boliviansk turistby, vi ble der en natt, og busset videre til Potosi neste dag.

Potosi
Kjent som en av de rikeste byene under spansk herredoemme, pga. store forekomster av verdifulle mineraler i fjellene rundt, Potosi er en av de stoerre byene i Bolivia, og et sted som tiltrekker seg mange turister, ikke minst pga. muligheten for aa ta en tur inn i minene, der arbeiderne fortsatt jobber (under ganske fryktelige forhold, faar jeg vel legge til). Vi hadde to fine dager der (hvor vi egentlig ikke gjorde annet enn aa surre rundt forskjellige steder i byen), foer jeg og Nikolas sa hadet til de andre og vendte snuten nordover igjen, for aa rekke frem til Jujuy for CL-finale (som vi godt kunne spart oss) og Aldea Luna for Elizabeths bursdag.
Et lite bussproblem paa vei til Potosi. Loeste seg etter litt mekking.

Jeremy og Nikolas tester ut den lokale maten. Dommen: helt ok.

Liker hvordan det er forbudt aa forsoeple fordi det er turistsone...

En varm kilde naer Potosi. Vannet var behagelig; aa komme opp av vannet mindre behagelig
Etter noen fine siste dager i Aldea Luna var det tid for aa komme seg videre. Jeg og en del andre bestemte oss for aa reise sammen, og vi reiste 27. mai. Det var desverre ingen som skulle i retning Brasil, saa vi hadde noen hyggelige dager sammen i Jujuy, foer vi reiste hver til vaart. Jeg busset videre mot Corrientes og Iguazu.

Bursdag!
Vi var en del folk som forlot Aldea Luna sammen.

Det siste bildet fra Aldea Luna... for denne gang.